Uke 26. Gratispassasjerer
Arrangementet “Human-Etisk Forbund – mer enn religionskritikk”, som ble arrangert av Religioner.no og Fritanke.no forrige mandag, har skapt debatt i flere aviser og diskusjonsfora. Det er interessant å se hvordan ulike medier har fulgt opp ulike utsagn fra debatten på Litteraturhuset. Fritanke.no har blant annet sett nærmere på teologen Trygve Wyllers oppfordring til HEF om å benytte seg av postmodernistiske tenkeres arbeid i utarbeidingen av sitt livssyn. Vårt Land har fulgt opp debattene våre mer enn noen annen avis. De har lagt sin elsk på begrepet parasittisk, og har blant annet fokusert på Torkel Brekkes utsagn om at kristenfundamentalisme er parasittisk på vitenskapen.
En debatt som lever i beste velgående, uavhengig av utspill fra professorer i religionshistorie, dreier seg om skolegudstjenestene. De er en virkelig torn i øyet på HEF. Torkel Brekke mente at det var dette sterke fokuset på skolegudstjenestene som fikk forbundet til å virke smålig.
Flere HEFere påpekte likevel at de ikke var imot at elevene lærte om gudstjenester, eller andre religiøse ritualer. De mente likevel at det burde foregå som en del av undervisningen, og et besøk i et gudshus burde bestå av en prest eller annen religiøs ekspert som forteller om hvordan ritualene foregår. Å inkludere elevene i ritualene blir feil, kanskje på grensen til misjonerende, noe man bør unngå i en skolesammenheng.
Noen vil altså kalle dette smålig, men denne typen tankegang kan muligens også være et utslag av ønsketenkning. Man ser helst at kirkene gjøres til en slags etnografiske museumsbygg, og at ritualene beskrives istedet for å oppleves. Men religionen er i høyeste grad levende, og ritualene likeså. Det vil rett og slett være lite pedagogisk å frarøve elevene anledningen til å oppleve religiøse ritualer slik de foregår i praksis. Ideelt sett burde naturligvis ikke slike opplevelser begrenses til folkekirkelige gudstjenester. For mange som bor i distriktene er likevel mulighetene til å oppleve en moské eller et hindutempel små eller fraværende, men det er ikke noe argument for å styre utenom kirken også.
Da jeg denne søndagen var på gudstjeneste i Gamle Aker kirke ble jeg bevisst en annen grunn til at alle elever bør innom en gudstjeneste ihvertfall en gang hvert skoleår. Før gudstjenesten så presten seg nødt til å gjennomgå hele liturgien for de fremmøtte. Dels skyldes det nok den nye gudstjenesteordningen som ble vedtatt i 2011, og som ennå skaper en del forvirring. Men en like viktig grunn er nok at mange av de fremmøtte ikke var faste kirkegjengere, men kun var tilstede på grunn av dåpsritualet som ble foretatt denne søndagen.
Slik er det for svært mange av kirkens ca. 3 850 000 medlemmer, som utgjør om lag 77 % av Norges befolkning. Man overlater til et lite mindretall av faste kirkegjengere å forvalte den religiøse kapitalen, inkludert kjennskap til ritualene. Den britiske religionssosiologen Grace Davie har kalt dette fenomenet for vicarious religion, eller stedfortredende religion. Nordmenn flest har et like avslappet forhold til Den norske kirke som et hvilket som helst annet velferdsgode, og dens tjenester tas i like stor grad for gitt.
Blant de av kirkens tjenester som også de passive medlemmene i stor grad benytter seg av er overgangsritualene; dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Med tanke på at et overveldende flertall av den norske befolkningen er medlemmer av Den norske kirke er det åpenbart at de fleste er innom et av disse kirkeritualene i løpet av livet. Det gjelder også for humanetikere. Har man en norsk venn er sjansen stor for at vedkommende er medlem av kirken, og vil invitere deg til sitt bryllup, eller sine barns dåp. Er det ikke da litt kjekt å ha en viss formening om hva som foregår i en gudstjeneste? Det sørger skolegudstjenestene for at også den oppvoksende generasjonen får.
Nå er det ikke gitt at alle i kirken er like begeistret for det store antallet “gratispassasjerer”, som verken er jevnlige kirkegjengere, eller engang troende kristne. I sitt innlegg på debatten pekte Trygve Wyller på at det foregikk en diskusjon innad i kirken om hvorvidt man burde kunne ha tilhørighet til kirken dersom man ikke var personlig kristen. I det spørsmålet har nok det store flertallet alt konkludert med at det går helt greit. Paradoksalt nok har den gamle statskirkeordningen, med sitt velferdsordningspreg, gjort at en luthersk kirke, hvor troen burde vektlegges mer enn i noen andre konfesjoner, i praksis har et usedvanlig avslappet forhold til sine medlemmers oppslutning om selv de meste sentrale forestillinger og læresetninger.
De fleste er nok likevel lykkelig uvitende om at det finnes ledere i Den norske kirke som ønsker å stenge kirkens dører for ikke-troende kristne, eller såkalte kulturkristne. En slik tilstramming ville påvirket hundretusener av nordmenn, og det er vanskelig å se for seg at noe slikt vil få gjennomslag. Ikke desto mindre vil vi i Religioner.no følge dette opp og se om vi kan bringe debatten ut i offentligheten, hvor den hører hjemme.
Ha en riktig god uke.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no.